Charles-Pierre Baudelaire ble født i Paris i 1821, og døde i 1867. Han var en fransk dikter, oversetter og kunstkritiker. Ofte blir han omtalt som stamfaren for den litterære modernismen. Innflytelsen han har over moderne litteratur er utrolig stor, og mange mener han fremdeles er en av verdenslitteraturens største forfattere. Han har blant annet skrevet "Any where out of the world" hvor den første setningen er som følger: "Livet er som et sykehus hvor hver eneste pasient er besatt av trangen til å skifte seng." Det jeg tror han mener med denne setningen er at alle mennesker er forskjellige og har ulike behov, og hvis man får det som man vil er man ikke fornøyd da heller. For å bli fornøyd må man få gjøre som man vil, selv om man ikke alltid vet hva det er. Mennesket er misunnelig på alle andre, fordi alle andre har det bedre enn en selv - tror man hvertfall.
Det er mange metaforer i dette diktet i følge mange andre, men jeg ser dem ikke like klart som dem. Forskjellene jeg finner er bl.a. mellom Lisboa og Nordpolen. I Lisboa er det varmt hele tiden, og innbyggerne river trærne opp med røttene fordi de hater all vegetasjon så sterkt. Alle vet at man ikke bare kan rive alle trærne, da blir ikke lufta renset for CO2, og man vil gå tom for oksygen. På Nordpolen er det kaldt og ensomt. Det er ikke akkurat så veldig mye å finne på der oppe, bortsett fra å bade lenge i mørket. Og nok en gang spiller fornuften inn. Bader man i vannet på Nordpolen frosser man nok ihjel med engang. Der oppe er det ikke mye varme akkurat.
Det virker som teksten spiller på det at mennesket vil bort fra der vi er. Hvor vi vil spiller ingen rolle - så lenge vi kommer oss bort. Kommer vi oss bort er vi ikke fornøyd med stedet vi kommer til. Vi blir aldri fornøyde. Mennesket er altfor kravstort. Enten er det for kaldt, som på Nordpolen, eller så er det for varmt, som i Lisboa. Noen synes kanskje trærne er irriterende og i veien, men de er grunnen til at vi fortsatt lever.
Samtaler med min sjel
Det er kaldt ute nå for tiden. Sjela mi er enig. Men vi kommer ikke til enighet på hvordan vi vil bli varmet. Jeg vil ta en lang dusj, eller et bad hvor jeg bare kan slappe av i det deilige varme vannet. Sjela mi vil at jeg skal lage en kopp kakao, også krølle meg sammen under et teppe mens jeg leser en god bok. Problemet er ikke det at vi ikke liker hverandres metoder, for det gjør vi. Men problemet er at vi alltid vil de forskjellige tingene. Er jeg sliten orker jeg ikke kle av meg for å dusje. Da vil jeg ha kakao først, også kan jeg heller dusje senere. Men da vil sjela mi dusje først, også heller slappe av med kakaoen etterpå. Jeg tror sjela mi går inn for å være uenig med meg. Vi kommer aldri til å bli enige vi, så lenge det finnes nok varmtvann i dusjen, kakao og uleste bøker.
Bildet: CC-lisensiert av litmuse på Flickr
