mandag 20. oktober 2008

Any where out of the world

Charles-Pierre Baudelaire ble født i Paris i 1821, og døde i 1867. Han var en fransk dikter, oversetter og kunstkritiker. Ofte blir han omtalt som stamfaren for den litterære modernismen. Innflytelsen han har over moderne litteratur er utrolig stor, og mange mener han fremdeles er en av verdenslitteraturens største forfattere.

Han har blant annet skrevet "Any where out of the world" hvor den første setningen er som følger: "Livet er som et sykehus hvor hver eneste pasient er besatt av trangen til å skifte seng." Det jeg tror han mener med denne setningen er at alle mennesker er forskjellige og har ulike behov, og hvis man får det som man vil er man ikke fornøyd da heller. For å bli fornøyd må man få gjøre som man vil, selv om man ikke alltid vet hva det er. Mennesket er misunnelig på alle andre, fordi alle andre har det bedre enn en selv - tror man hvertfall.

Det er mange metaforer i dette diktet i følge mange andre, men jeg ser dem ikke like klart som dem. Forskjellene jeg finner er bl.a. mellom Lisboa og Nordpolen. I Lisboa er det varmt hele tiden, og innbyggerne river trærne opp med røttene fordi de hater all vegetasjon så sterkt. Alle vet at man ikke bare kan rive alle trærne, da blir ikke lufta renset for CO2, og man vil gå tom for oksygen. På Nordpolen er det kaldt og ensomt. Det er ikke akkurat så veldig mye å finne på der oppe, bortsett fra å bade lenge i mørket. Og nok en gang spiller fornuften inn. Bader man i vannet på Nordpolen frosser man nok ihjel med engang. Der oppe er det ikke mye varme akkurat.


Det virker som teksten spiller på det at mennesket vil bort fra der vi er. Hvor vi vil spiller ingen rolle - så lenge vi kommer oss bort. Kommer vi oss bort er vi ikke fornøyd med stedet vi kommer til. Vi blir aldri fornøyde. Mennesket er altfor kravstort. Enten er det for kaldt, som på Nordpolen, eller så er det for varmt, som i Lisboa. Noen synes kanskje trærne er irriterende og i veien, men de er grunnen til at vi fortsatt lever.

Samtaler med min sjel

Det er kaldt ute nå for tiden. Sjela mi er enig. Men vi kommer ikke til enighet på hvordan vi vil bli varmet. Jeg vil ta en lang dusj, eller et bad hvor jeg bare kan slappe av i det deilige varme vannet. Sjela mi vil at jeg skal lage en kopp kakao, også krølle meg sammen under et teppe mens jeg leser en god bok. Problemet er ikke det at vi ikke liker hverandres metoder, for det gjør vi. Men problemet er at vi alltid vil de forskjellige tingene. Er jeg sliten orker jeg ikke kle av meg for å dusje. Da vil jeg ha kakao først, også kan jeg heller dusje senere. Men da vil sjela mi dusje først, også heller slappe av med kakaoen etterpå. Jeg tror sjela mi går inn for å være uenig med meg. Vi kommer aldri til å bli enige vi, så lenge det finnes nok varmtvann i dusjen, kakao og uleste bøker.

Bildet: CC-lisensiert av litmuse på Flickr

mandag 22. september 2008

Barack Obamas "Super Tuesday Speech"

4.februar 2008 talte Barack Obama til folket i Chicago. Denne talen blir kalt «Super Tuesday Speech», og var hans tale kvelden resultatene for hvem som skulle bli demokratenes presidentkandidat var klare. Som vi alle (forhåpentligvis) vet, vant Obama.

Talen er spekket av retoriske virkemidler. Det viktigste virkemiddelet er at han appellerer til folkets følelser, han bruker altså patos. Han forteller hvordan de føler seg. Hvordan han vet det? Han har vært der selv. Han får tilskuerne engasjert på den måten. I tillegg har han tilskuernes tillit, da de alle er demokrater – som i tillegg vil ha ham som deres presidentkandidat. Han taler tross alt i sin egen hjemby. På den måten har han en troverdighet ovenfor folket – altså etos. Han appellerer også til folkets fornuft. Han beskriver ting som de er, ting som folket kjenner seg igjen i. Han beskriver situasjoner han skal ordne opp i, når han blir president. Situasjoner folket vet det må ordnes opp i.

Han innleder og avslutter talen med det samme. Han bruker ordene «hvisken» og «kor». Befolkningens hvisken har vokst seg stor, og blitt til et kor det er umulig å ikke høre. Hele talen er følelsesladd. Han bruker fengende slagord, som Martin Luther King Jr. Bortsett fra at han bruker «Yes, we can!» i forskjellig former, i stedet for «I have a dream!». På den måten får han med seg folket, og hovedbudskapet blir fremhevet. Det er ikke han som skal utrette ting, det er folket. Hver gang han forteller om noe som må gjøres, så er det vi som skal ordne opp, ikke han. På den måten blir folket innlemmet i politikken, og de får en følelse av at de faktisk betyr noe – at de kan forandre landet på en positiv måte.

Obama trekker selvfølgelig fram motstandernes parti, republikanerne. Han sier at de vil fortsette med ting som de er, i stedet for å forandre tingene til det bedre. Republikanerne er fortiden. Det er demokratene som er fremtiden! De er de som vil investere i fornybar energi, og danne et bra grunnlag for deres etterkommere. Det er de som mener at selv vanlige folk kan gjøre ekstraordinære ting.

Jeg synes dette er en utrolig bra tale. Obama får til det han vil. Han fenger folket, og får dem engasjert. Denne talen er starten på folkebevegelsen han vil starte. Han alene kan ikke forandre USA, men med god hjelp fra resten av befolkningen vil det gå lettere.

"Super Tuesday Speech":


Bildet: Obama:
CC-lisensiert av abbyladybug på Flickr , Luther King Jr.:CC-lisensiert av medium as muse på Flickr
Video: Obamas Super Tuesday Speech og Martin Luther King Jr.s I Have a Dream

mandag 1. september 2008

Særemnet - så langt

Jeg har valgt å lese triologien "De fire og han som gjør galt verre" av Hans Frederik Follestad. Bøkene har de ironiske navnene Begynnelsen, Fortsettelsen og Slutten.

Trilogien handler om kampen mellom det gode og det onde, og i den utrolig morsomme historien følger vi fire kamerater.

-Pandaen Hutte Meg Tu
-Ilderen Bambo Fohrtwo
-Vaskebjørnen Pepper Bihf
-Elgen Salt Ehfan

I tillegg blir vi kjent med han som gjør galt verre - skilpadden Jesper Schtadig, som er arvingen til Turtle Wax-formuen. Follestad spiller på humor for å si det mildt..

Hvilken vinkling jeg kommer til å bruke har jeg ikke peiling på. Blir sikkert en analyse jeg bestemmer meg for til slutt - hvor jeg ser hvordan hovedrollene utvikler seg fra begynnelse til slutt.

Bildet:
Trondheim kommunes hjemmesider