King of POP

Jeg fikk dessverre ikke til zoom-effekt, så for å klare å lese hva som står på glogen må dere trykke på View full size:)

Litterært program

En liten tid framover i norsken nå skal vi jobbe med et litterært program. Det går ut på at en liten gruppe på fire skal jobbe sammen og til slutt presentere et litterært program. Gruppa mi er på plass, men hva vi skal lage oppgave om vet vi ikke helt enda. Vi tenkte på Oskar Braaten, men mest sannsynlig dropper vi ham fordi hun ene på gruppa har om ham i særemnet sitt også. Vi har også tenkt litt på å ha om Camilla Collett - mest fordi hun er kvinne tror jeg. Det er også snakk om å ha om en nyere forfatter siden vi ikke har hatt noe om det i år. Får vi på en måte en "pause" fra læreplanen.

Det vi vet nesten 100% sikkert er at vi vil lage et radioprogram. Dette er blant annet for at publikum skal "slippe" å få høre på opplesning. I tillegg vil det bli lettere for oss å lage en fremføring hvor vi får presentert det vi vil med innlevelse. Vi slipper da at en eller flere av oss går i stå på fremføringsdagen, eller at en av oss skal bli syk så vi plutselig mangler 1/4 av fremføringen - siden fremføringen er ferdig på forhånd.

Bildet: CC-lisensiert av pellesten på Flickr

Det moderne prosjektet, Det moderne gjennombruddet og modernisme

Det moderne prosjektet
"Kunnskap er makt" skrev den britiske filosofen Francis Bacon på begynnelsen av 1600-tallet. Denne påstanden har blitt en viktig bærebjelke for det moderne prosjektet. Det moderne prosjektet er den samfunnsutviklingen og det tankesettet som har vært dominerende i Vesten de siste 400 årene. Kjennetegnet på det moderne prosjektet er de tre f'ene - frihet, fornuft og framskritt.

Frihet: troen på at mennesket kan bli fritt og selvstendig.
Fornuft: troen på at fordommer, overtro og ufornuftige meninger kan avsløres.
Framskritt: troen på at historien og verden utvikler seg til det bedre.

Det moderne gjennombruddet
Det moderne gjennombruddet foregikk rundt 1870, og er en betegnelse for hvordan realismen avløser nasjonalromantikken og den poetiske realismen i litteratur og kunst. Det moderne gjennombruddet startet med at Georg Brandes insisterte på at kunstnere skulle "sette problemer under debatt" under en forelesning han holdt i 1870. Man kaller denne tiden for "gullalderen" i litteraturhistorien. Litteraturen ble realistisk, og tok opp og drøftet viktige samfunnsproblemer.

Modernismen
Modernismen er en kunstnerisk og litterær utfoldelse. Det siste århundret har vi fått kunst og litteratur som på en langt mer tvetydig måte uttrykker hvordan det er å leve med moderniteten. Noen kjennetegn ved modernismen er sammenbrudd, dekadanse, fragmentering, eksperimentielle tekster og originalitet.

Sammenbrudd: når tradisjonelle verdier og religionens virkelighetsforståelse mister sin mening.

Dekadanse: fremmedgjøring, livstretthet og resignasjon.

Fragmentering: når virkeligheten er flertydig og splittet.

Eksperimentielle tekster: sjangerblanding og nye skrivemåter.

Originalitet: rett og slett nei til det gamle og ja til det nye.

Modernismen og det moderne prosjektet henger sammen. På grunn av industrialiseringen ble menneskene tvunget vekk fra sin oversiktlige livsform på landsbygda og til byene. Modernismen handler om konsekvensene av framskrittet. Kunstnerne prøver å si noe om hva som skjer, ikke om hvordan man vil at ting skal være.

Det som er likt mellom disse tre betydningene er at alle handler om en samfunnsutvikling mot det moderne. Ting skal skrives og males som de faktisk er, man skal ikke forskjønne og skjule ting lenger.

Det som er ulikt mellom disse tre betydningene er at det moderne prosjektet er en samfunnsutvikling mens det moderne gjennombruddet er en utvikling i litteraturen og modernismen er en utfoldelse innen både litteratur og kunst hvor man får se resultatet av modernitetet. De to øvrige fremskynder altså moderniteten, mens modernismen er et resultat av den.

Bildet: CC-lisensiert av mugley på Flickr

En uke igjen..

Husk å stemme på hvem av de fire store du liker best!

Den retrospektive metoden

Ibsen skrev mange dramaer i løpet av sitt liv. Han brukte veldig ofte den retrospektive metoden. Det vil si at han gjennom handling og dialog gradvis avslørte ting som hadde skjedd i fortiden. Dette er med på å skape en spenning som gjør at mottakeren vil vite mer. På den måten slapp Ibsen å starte hvert eneste drama helt ved starten, hvis det som virkelig var viktig egentlig begynte først i midten eller på slutten. Da ble heller det viktige som skjedde i fortiden gradvis avslørt, så spenningskurven hele tiden holdt seg på topp. Et dukkehjem og Rosmersholm er to av Ibsens stykker hvor man kan se eksempler på bruk av den retrospektive metoden.

Kroll:
Sig mig heller, hvorledes De egentlig trives her
på Rosmersholm nu, efter at De er ble't alene?
Efter at vor stakkers Beate –?
Rebekka:
Jo tak; jeg trives nok så godt her. En stor
tomhed er der jo efter hende i mange måder. Og
savn og sorg også, – naturligvis. Men ellers så –

Kroll:
Først gik De her i dette evindelige stræv med
Deres lamme, urimelige plejefar –
Rebekka:
De må ikke tro, doktor West var så urimelig
der oppe i Finmarken. Det var de forfærdelige sjørejser,
som knækked ham. Men da vi så var flyttet
her ned, – ja, da kom der jo et par svære år,
inden han fik stridt ud.

Dette er to eksempler fra 1.akt i Rosmersholm hvor Ibsen bruker den retrospektive metoden. Gjennom dialogen får vi vite om ting som har skjedd tidligere.

Fasenes mann

Gjennom sitt 50 år lange forfatterskap var Ibsen innom mange forskjellige faser. Han startet med å skrive en rekke dramaer med nasjonalhistoriske motiver, hvor Kongs-Emnerne(1864) er det mest kjente. Han forlot dermed Norge og reiste til utlandet. I utlandet var han fortsatt inspirert av nasjonalromantikken, men på motsatt måte. Han tok et oppgjør med det! Det kan man lese i blant annet Brand(1866) og Peer Gynt(1867).

Ibsen flyttet frem og tilbake i utlandet, og bodde vekselsvis i Munchen, Dresden og Roma. Han innledet her den fasen av forfatterskapet som kom til å fornye det europeiske dramaet - han begynte å skrive på en mer poetisk realistisk skrivemåte. Han ga dramaet et radikalt, samfunnskritisk innhold. Samfundets støtter(1877), Et dukkehjem(1879) og Gengangere(1881) er hans mest kjente verk fra denne perioden.

I siste del av 1880-årene var verkene hans mer preget av symboler, og den åpne samfunnskritiske tendensen var dempet. Det kan man se i Vildanden(1885) og Rosmersholm(1886).

Ibsens forskjellige faser startet altså med nasjonalromantikken, gikk over til en poetisk realisme og helt til slutt avsluttet han med symbolisme.

Bildet: CC-lisensiert av melisdramatic på Flickr

Det moderne dramaets far

Henrik Ibsen ble født 20.mars 1828 i Skien, og døde 23.mai 1906 i Kristiania. Ibsen forlot Skien kun 15 år gammel. Han er en stor norsk dikter og forfatter, og ble også i løpet av livet sitt kjent internasjonalt. I starten skrev han under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Han blir kalt det moderne dramaets far, og har blant annet skrevet Kongs-emnerne, Brand, Samfundets støtter, Gengangere, Peer Gynt, Vildanden, Hedda Gabler og Et dukkehjem (bildet forestiller hovedpersonen Nora).

Ibsen skrev realistiske og moderne tekster, noe som virker litt i motsetning til hvilken tid han levde i. Fra 1820-1900 dominerte nemlig romantikken. Romantikken slekter tilbake til ridderdiktninga, og kan forkares som romantiske fortellinger. Ibsen skrev ikke akkurat så veldig romantiske fortellinger. Han var kritisk til samfunnet, og skrev samfunnskritiske tekster som tok opp dagligdagse problemer.

Hvorfor kan Ibsen være aktuell i dag? Det er et godt spørsmål vi blir stilt i forbindelse med oppgavene om Ibsen. Det er blant annet fordi han tok opp samfunnsproblemer som fortsatt er aktuelle i dag. Tekstene hans fanger en interesse som gjør at vi får lyst til å lese dem. Det teller ikke akkurat negativt heller at han er norsk. Nordmenn og vår nasjonale følelse. Finner vi noe som er 100% norsk, binder vi oss til det på en spesiell måte, og vil ikke gi slipp på det. Det at en forfatter som Ibsen ble så populær som han ble på sin tid, er utrolig stort for oss. Han skrev i tillegg stykker som egner seg for teater, og da er det lettere å nå fram til et stort publikum.

Bildet: CC-lisensiert av Naccarato på Flickr

Et dukkehjem

Vi fikk som oppgave å velge ut en tekst av et knippe med tekster, for så å knytte den opp til det moderne gjennombruddet. Jeg har valgt meg "Et dukkehjem" som ble skrevet av Henrik Ibsen. Ibsen blir ofte sett på som det moderne dramaets far. Hver dag settes det opp et stykke av Ibsen på et teater ett eller annet sted i verden, og dramaene hans er for mange like populære som William Shakespeare sine.

Det moderne gjennombruddet var fra 1870-1900. Da fikk man en realistisk litteratur som tok opp og drøftet samfunnsproblemer. "Et dukkehjem" er intet unntak. "Et dukkehjem" handler om en kvinne som oppdager at ekteskapet hennes ikke er som hun trodde. Det var mange på den tiden som ikke var fornøyd med ekteskapet sitt, men på den tiden var det en skam å skille seg mente de fleste. Derfor ble kvinnene, og levde ulykkelige liv. Det å sette problemer under debatt var typisk for den realistiske litteraturen. Det at Ibsen har valgt å skrive et drama synes jeg er bra. På den måten er det lettere for folk å sette seg inn i det som skjer, og i tillegg kan stykket settes opp på teater så det ikke kun er de som kan lese som får med seg budskapet. Man når et helt annet publikum med drama og skuespill.

Det moderne gjennombruddet kom på samme tid som Norge ble indstrialisert, og man kan se på det moderne gjennombruddet som et resultat av industrialiseringen. Mange kunstnere måtte flytte til utlandet for at de skulle få fortsette å skrive som de ville. Ibsen var tidlig ute med å flytte, og kunstnerne bodde i flere storbyer i Europa. Blant annet Paris, Roma og Munchen.

Det som er så spesielt med "Et dukkehjem", er ikke bare at den tar opp et stort samfunnsproblem. I tillegg er hovedrollen en kvinne. Det var ikke vanlig på den tiden. Det var menn som var hovedrollene i historiene - hvertfall frem til det moderne gjennombruddet. Da skev man mye friere, det man selv ville - ikke det samfunnet ville. Verden ble rystet av slutten til "Et dukkehjem", da den ender med at Nora forlater Torvald. Tyskland nektet å sette opp stykke så lenge Nora gikk. Det endte med at Ibsen skrev en alternativ slutt hvor Nora blir, fordi hun vil være der for barna sine.

"Et dukkehjem", Akt 3:

Bildet: CC-lisensiert av Johnny Vulkan på Flickr

Video: Et dukkehjem på youtube.com

Fremmedfølelse

Noen spesifikk definisjon på fremmedfølelse finner jeg ingen steder, men selv mener jeg at det ligger i ordet - å føle seg fremmed. Man føler at man ikke passer inn. Det kan være at man er familiens sorte får, man har ingen venner, ingen har samme musikksmak som en, eller bare rett og slett at man er annerledes enn alle andre. Det kan også være at man føler at man mangler identitet. Man vet ikke hvem man selv er, og da er det vanskelig å vite hvor man passer inn. Det er mye lettere å finne samfunn hvor man ikke passer inn, enn et hvor man passer inn. Hvertfall for noen. Noen er mer fleksible enn andre, og passer inn overalt, men sånn er det dessverre ikke for alle.

Det å oppleve fremmedfølelse, kan for mange føre til psykiske lidelser. Man kan oppleve depresjoner og angst fordi man ikke finner noen steder man passer inn. Spiseforstyrrelser er også en utbredt lidelse som altfor mange mennesker har. For dem har kroppen blitt et slags språk de bruker for å uttrykke seg med, og skape en identitet med. Det poenget jeg prøver å få fram ved dette, er at vi må være der for dem som føler at de ikke passer inn i samfunnet, ellers kan det gå riktig ille, og de kan utvikle en eller annen form for psykisk lidelse.

Det å oppleve fremmedfølelse kan også være at man ikke kjenner seg igjen i noe. Hvis det skjer store forandringer i samfunnet i løpet av kort tid, vil mange oppleve at de ikke kjenner seg igjen. Det kan også være om f.eks. barndomshjemmet blir pusset opp. Man føler seg kanskje ikke hjemme i sitt eget hjem lenger om forandringene blir for store, og om man ikke får være med under forandringen.

Allerede i nyromantikken på 1890-tallet var folk opptatt av fremmedfølelse. Mange betraktet lyrikken som død på den tiden, men under nyromantikken blomstret lyrikken fram igjen. Obstfelder og Hamsun er to kjente norske forfattere fra denne perioden, som begge skrev om fremmedfølelse. Franz Kafka er en mindre kjent forfatter for oss nordmenn, men han er en stor forfatter med mye innflytelse på samfunnet - med sine fremstillinger av angst og fremmedfølelse.

Helt til slutt vil jeg avslutte med et lite selvlagd dikt

Fremmed

Jeg?
Slettes ikke
Det er alle andre som er fremmed

Bildet: CC-lisensiert av r.marin på Flickr

Språkdebatten

I starten av september var det tid for språkdebatt i klassen. Blogginnlegget kommer kanskje litt sent, men bedre sent enn aldri, ikke sant? Jeg var syk på den tiden, noe som er grunnen til at jeg har hengt litt etter med bloggen min.. Men nå gjør jeg alt for å få det som mangler på plass.

Min rolle i debatten var å være innleder. Jeg skulle innlede om Knud Knudsens syn. Grunnen til at jeg valgte å være innleder, er fordi jeg syns det er vanskelig å argumentere for noe som egentlig interesserer meg midt på ryggen. Derfor tenkte jeg det ville være enklere om jeg var innleder, for da ville jeg i hvert fall ha noe vettugt å si. Nå endte det opp med at jeg ikke akkurat fikk sagt så veldig mye, men da får jeg heller formidle det jeg skulle si gjennom bloggen.

Knud Knudsen blir ofte knyttet til bokmålet. Kanskje ikke så rart med tanke på at det var han som fornorsket dansken på 1800-tallet. Han ble født i 1812 på Holt ved Tvedestrand, og døde i 1895 i Kristiania - altså rakk han akkurat å fylle 83 år. Han jobbet som overlærer ved Katedralskolen i Kristiania. Grunnen til at Knudsen ville fornorske dansken i stedet for å lage et helt "nytt" språk som Ivar Aasen, fant rot i hans lærerutdanning. Han så hvor store problemer elevene hadde med å skrive det danske skriftspråket, siden språket de selv snakket var helt forskjellig fra dansk. Han mente derfor at skriftspråket burde forandres så det ble mer likt norsk tale.

Grunnlaget for Knudsens første språkartikkel er ortofonien - nemlig at hver bokstav burde gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av byspråket som han selv hadde stor kjennskap til. Da mente han at elevene ville lære seg den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tiden de brukte nå.

Knudsen var tilhenger av en gradvis endring av skriftspråket, da han mente at det ville være lettere for elevene å lære seg det nye språket hvis de lærte noen få nye ord om gangen, i stedet for å få et helt nytt språk i fanget. Det ble i 1862 gjennomført en rettskrivningsreform etter forslag fra Knudsen. Da ble de "stumme" bokstavene fjernet fra språket.

Knudsen viet livet sitt til kampen om det fornorskede språket. Selv om han møtte mye motstand, fikk han også stor støtte. Blant annet Ibsen og Bjørnson var på hans side. Dessverre kom den endelige seieren for Knudsen 12 år etter hans død. Da kom det en rettskrivningsreform hvor både lyd- og formverk ble forandret ut fra Knudsens retningslinjer.

Noen av Knudsens språkforslag:

- avskaffelse av stum e

- avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler

- avskaffelse av c, ch og q for lyden k

- innføring av harde konsonanter (p,k,t) etter lange vokaler

- avskaffelse av stum d i ord som fjeld og finde

- avskaffelse av store forbokstaver i substantiv

- kortformer av flere danskinspirerte ord

- latinske bokstaver i stedet for gotiske

- innføring av bokstaven å istedenfor aa

Mitt eget syn:

Jeg er vel det man kan kalle en "forkjemper" av nynorsk. Ikke det at jeg vil ha bort nynorsk totalt, men jeg synes at det ikke burde være tvang å lære på skolen. På mammas side har jeg en familie med dyp rot i nynorsk, så egentlig burde jeg elske språket. Men det gjør jeg dessverre ikke. Jeg er helt enig med Knudsen i at det var bedre å fornorske det danske språket gradvis. På den måten var det lettere for folk å lære seg språket, så det kunne læres bort videre til barna deres. Hadde ikke folket på den tiden lært seg riksmål, ville vi kanskje ikke snakket tilnærmet likt bokmål i dag. Hvem vet? På en måte er det å ha en debatt i klassen lærerikt, for mye går inn i hodet uten at man selv vet det. Men problemet ligger da for de som var borte, blant annet meg, som da ikke fikk så mye lærdom fra de andre i klassen.. Vi sitter igjen og må lese til oss all den kunnskapen de andre fikk inn ved å sitte på en stol og lytte. Det er ikke alltid like gøy å lese mye, hvert fall ikke tungt stoff. De fleste på min alder legger vekk boka etter et par sider dessverre.

Debatten kan bli sett på som noe positivt og negativt. Det positive er at man lærer mye ved å delta i debatten. Det negative er at det er vanskelig for mange å argumentere for noe man egentlig ikke interesserer seg så mye i. Er det ikke ens egne meninger man skal ytre, er det vanskeligere å gripe ordet. I tillegg er det vanskelig for dem som er sjenerte. De åpner kanskje munnen en gang, men ellers sitter de bare der, fordi i en debatt hvor de ikke skal fremme sine egne syn er det vanskelig for dem å delta aktivt i.

Kilder: Språkrådet.no, og wikipedia.no

Bildet: norsknettskole.no